Allerede på hedensk tid var det vanlig å gi gaver ved solfesten. Det ble også gitt gaver ved de romerske nyttårsfestene. Konger ga til sine tjenere, rikfolk ga til de fattige. Da kirken forsto at dette var en skikk som bredte mer og mer om seg, skulle gavene symbolisere de gaver Jesubarnet fikk av de hellige tre konger.
Langt inn på 1900 tallet besto julegavene av naturalia som klær, mat, drikk og talglys. Mye av det som ble produsert av mat og drikke og nyttegjenstander i førjulstida, delte man med hverandre i høytidsdagene. Overalt var det vanlig skikk og bruk å gi til de trengende ved juletider. Vederlaget var lykke og velsignelse for en selv. Tjenerne fikk ofte endel av lønnen sin i bruksting, mat og drikke på julekvelden. Det var hensiktsmessig med en utskifting av klær før vinteren satte inn for alvor, og det var landsskikk at alle i huset skulle ha minst ett nytt plagg til jul. Fra slutten av forrige århundre skjedde det en drastisk omlegging av disse gaveskikkene etter innflytelse fra byene,der pengehusholdningen stod sterkere og kjøpepresanger var vanlige. Nyttårsgaver gikk her i landet av bruk tidlig på 1800 tallet. Det at barna fikk gaver kan neppe regnes som noe fast skikk før slutten av 1800-tallet. Gavene var enkle og var laget selv av giveren og de ble ofte levert om natten.
Skikken med innpakkede "ufornuftige" overraskelsesgaver i byene kom ikke før i mellomkrigstiden. Velstandsutviklingen de siste 50 årene har også bidratt til at julegaveskikkene har endret seg. Mange gir mange gaver, og mange gir dyre gaver.
